Surah Abasa ( He frowned )

Norwegian

Surah Abasa ( He frowned ) - Aya count 42

عَبَسَ وَتَوَلَّىٰٓ ﴿١﴾

Han rynket pannen og vendte seg bort

أَن جَآءَهُ ٱلْأَعْمَىٰ ﴿٢﴾

fordi den blinde kom til ham.

وَمَا يُدْرِيكَ لَعَلَّهُۥ يَزَّكَّىٰٓ ﴿٣﴾

Men hva vet du, kanskje vil han rense seg,

أَوْ يَذَّكَّرُ فَتَنفَعَهُ ٱلذِّكْرَىٰٓ ﴿٤﴾

eller komme til ettertanke, så formaningen kan være til gagn for ham?

أَمَّا مَنِ ٱسْتَغْنَىٰ ﴿٥﴾

Men den som er seg selv nok,

فَأَنتَ لَهُۥ تَصَدَّىٰ ﴿٦﴾

ham tar du vel imot,

وَمَا عَلَيْكَ أَلَّا يَزَّكَّىٰ ﴿٧﴾

skjønt det er ikke ditt ansvar om han ikke renser seg.

وَأَمَّا مَن جَآءَكَ يَسْعَىٰ ﴿٨﴾

Men den som kommer til deg full av iver

وَهُوَ يَخْشَىٰ ﴿٩﴾

og frykt,

فَأَنتَ عَنْهُ تَلَهَّىٰ ﴿١٠﴾

ham overser du.

كَلَّآ إِنَّهَا تَذْكِرَةٌۭ ﴿١١﴾

Nei sannelig, dette er en påminnelse,

فَمَن شَآءَ ذَكَرَهُۥ ﴿١٢﴾

og den som vil, legger seg den på minne,

فِى صُحُفٍۢ مُّكَرَّمَةٍۢ ﴿١٣﴾

på ærverdige blad,

مَّرْفُوعَةٍۢ مُّطَهَّرَةٍۭ ﴿١٤﴾

opphøyde og rene,

بِأَيْدِى سَفَرَةٍۢ ﴿١٥﴾

ved skriveres hender,

كِرَامٍۭ بَرَرَةٍۢ ﴿١٦﴾

edle og fromme.

قُتِلَ ٱلْإِنسَٰنُ مَآ أَكْفَرَهُۥ ﴿١٧﴾

Død over mennesket! Hvor utakknemlig han er!

مِنْ أَىِّ شَىْءٍ خَلَقَهُۥ ﴿١٨﴾

Av hva har Han vel skapt ham?

مِن نُّطْفَةٍ خَلَقَهُۥ فَقَدَّرَهُۥ ﴿١٩﴾

Av en sæddråpe har Han skapt ham, og så fastsatt rammen for ham.

ثُمَّ ٱلسَّبِيلَ يَسَّرَهُۥ ﴿٢٠﴾

Derpå har Han lagt til rette hans vei.

ثُمَّ أَمَاتَهُۥ فَأَقْبَرَهُۥ ﴿٢١﴾

Så lar Han ham dø og bringer ham i graven.

ثُمَّ إِذَا شَآءَ أَنشَرَهُۥ ﴿٢٢﴾

Derpå, når Han vil, gjenoppvekker Han ham.

كَلَّا لَمَّا يَقْضِ مَآ أَمَرَهُۥ ﴿٢٣﴾

Nei, sannelig, han har ikke utført det Han påla ham!

فَلْيَنظُرِ ٱلْإِنسَٰنُ إِلَىٰ طَعَامِهِۦٓ ﴿٢٤﴾

Så la da mennesket betrakte sin føde!

أَنَّا صَبَبْنَا ٱلْمَآءَ صَبًّۭا ﴿٢٥﴾

Vi har latt vannet strømme rikelig,

ثُمَّ شَقَقْنَا ٱلْأَرْضَ شَقًّۭا ﴿٢٦﴾

og så laget Vi små sprekker i jorden.

فَأَنۢبَتْنَا فِيهَا حَبًّۭا ﴿٢٧﴾

Og i dem har Vi latt korn vokse,

وَعِنَبًۭا وَقَضْبًۭا ﴿٢٨﴾

og vinstokker og grønnsaker,

وَزَيْتُونًۭا وَنَخْلًۭا ﴿٢٩﴾

oliven og palmer

وَحَدَآئِقَ غُلْبًۭا ﴿٣٠﴾

og trefylte haver

وَفَٰكِهَةًۭ وَأَبًّۭا ﴿٣١﴾

og frukt, og fôr,

مَّتَٰعًۭا لَّكُمْ وَلِأَنْعَٰمِكُمْ ﴿٣٢﴾

til glede for dere og deres fe.

فَإِذَا جَآءَتِ ٱلصَّآخَّةُ ﴿٣٣﴾

Men når drønnet kommer!

يَوْمَ يَفِرُّ ٱلْمَرْءُ مِنْ أَخِيهِ ﴿٣٤﴾

På denne dag flyr mannen bort fra sin bror,

وَأُمِّهِۦ وَأَبِيهِ ﴿٣٥﴾

sin mor og sin far,

وَصَٰحِبَتِهِۦ وَبَنِيهِ ﴿٣٦﴾

sin hustru og sine barn.

لِكُلِّ ٱمْرِئٍۢ مِّنْهُمْ يَوْمَئِذٍۢ شَأْنٌۭ يُغْنِيهِ ﴿٣٧﴾

På denne dag har enhver en sak som opptar ham fullt.

وُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍۢ مُّسْفِرَةٌۭ ﴿٣٨﴾

På denne dag vil det være ansikter som stråler,

ضَاحِكَةٌۭ مُّسْتَبْشِرَةٌۭ ﴿٣٩﴾

og ler og er fulle av fryd.

وَوُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍ عَلَيْهَا غَبَرَةٌۭ ﴿٤٠﴾

På denne dag vil det være ansikter fylt av støv

تَرْهَقُهَا قَتَرَةٌ ﴿٤١﴾

og dekket av mørke:

أُوْلَٰٓئِكَ هُمُ ٱلْكَفَرَةُ ٱلْفَجَرَةُ ﴿٤٢﴾

Disse er de vantro, de syndefulle.